Grensløs motorsykkelglede

Jeg skuer utover en av slusene i Halden-vassdraget fra en bro i Ørje en tidlig morgen. Motorsykkelen er parkert etter transportetappen ned hit. Det er stille og slusen i Ørje får ligge i fred denne dagen. For det er langt fra sommer i dag. Lavtrykket har pakket Ørje og de omkringliggende områdene inn i grå skyer og skodde. Det er til og med litt regn i luften her jeg nå står. Ikke optimalt for motorsykkel-tur, tenker du kanskje. Men jeg er uenig. Dagen vil nemlig gi uforglemmelige øyeblikk på to hjul.

Fra denne broen i Ørje kan du kjøre mange veier til Halden. Den raskeste er fylkesvei 21. Da er du fremme på under en time, litt lengre tid tar det om du kjører vestsiden av kanalen nedover og følger fylkesvei 124. For motorsyklister er det en foretrukket vei der den slynger seg gjennom landskapet og byr på kjøreglede og gode øyeblikk. Rett nord for Strømsfoss gir den flere muligheter for å nå frem til Halden – eller Frederikshald som byen ble kalt i 1665da den ble oppkalt etter Frederic den III av Danmark.

Men vi lar både gamle danske konger og de opplagte rutene ligge. For i dag skal drøyt fem mil etter den raske veien bli til 20 mil på kronglete og snirklete grenseveier. Som en synål som svinger seg gjennom maskene i et broderi skal vi sy sammen grensen mellom Norge og Sverige. Syv ganger skal vi passere et grensepunkt på denne turen- og en av dem er på en vei som ikke lengre eksisterer og derfor heller ikke er allment tilgjengelig.

Å stille her med en R-sykkel, eller til og med en touring-sykkel, ville jeg tenkt to ganger på. Men med 21-tommers forhjul, knastedekk og høy bakkeklaring er motorsykkelen jeg kom hit med godt skodd og laget for oppgaven.

Det er på tide å komme seg videre. Fra Ørje kjører jeg noen hundre meter langs gamleveien mot grensen, før jeg svinger ned på fylkesvei 1310 mot Buer. Veien er svingete og har brukbart asfaltdekke, men det skal snart endre seg. Vel fremme i Buer svinger vi skarpt til venstre. Veidekket blir til grus og ett stykke inn langs denne veien finner vi grenseovergangen ved Buer. Så veldig spennende er den ikke, den består stort sett av hauger med tømmer langs veien, noen skilt og en diger snuplass.

Vi fortsetter noen kilometer til langs grusveien og kommer til et T-kryss ved Foxens bredd og svinger til høyre mot Bästnäs. Og med ett begynner det å bli interessant. Ikke bare er grusveien morsom, men etter noen kilometer kommer man til en av Sveriges to bilkirkegårder. To brødre drev stedet som nå er forlatt. Men bilvrakene ligger igjen. Og det er mange av dem. Rundt 800 biler ligger spredt og stablet rundt omkring i skogen – og jo lengre inn man kommer jo eldre blir bilene.

Ut fra rekken av gamle vrak kommer svenske Peter Holm slentrende. Han har vært her mange ganger og har en spesiell interesse for stedet. – Hver gang jeg kommer hit er det annerledes. Jeg kan gå her i timesvis og titte på vrakene, det er noe med hvordan naturen tar disse bilene tilbake som fascinerer, sier han.

Holm forteller at stedet opprinnelig ble drevet av to brødre, men at de ga seg på 80-tallet. Siden den gang har Bilkirkegården i Bästnäs vært forlatt og nå har den blitt en stor turistattraksjon.

– Jeg har truffet folk her fra hele verden, og dette er uten tvil den mest kjente bilkirkegården i hele Sverige. Det verserer jo historier om nordmenn som kom hit med gamle biler og solgte dem som skrot og kom tilbake med tilsvarende bil med samme skilt på. Vi kan vel si at det har vært litt fusk i grenseland – om vi skal tro historiene, smiler han.

Jeg vinker adjø til Peter, som allerede er på vei bort til et annet vrak, og fortsetter ferden. Veien blir dårligere og smalere. Igjen kommer vi til grensen som effektivt skjærer gjennom jordet som ligger her. En grensevarde er på plass og jeg tenker i mitt stille sinn at det å pløye dette jordet under pandemien da grensene var stengt må ha vært en hodepine. 

Vel tilbake i Norge fortsetter turen på grus via den festlige fylkesvei 1314. Den munner ut i fylkesvei 21, der vi tar til venstre mot Halden. Etter noen kilometer tar vi nok en grusvei, nemlig fylkesvei 1320 som starter ved Aremark Kirke. Kirken ble bygget i 1861 på samme plass som den gamle stenkirken fra 1100-tallet stod.

Vi nærmer oss Bjørkebekk og neste grenseovergang. Under pandemien var dette en av få grenseoverganger som var åpne inn mot Sverige. Et eget testsenter ble anlagt i det gamle grendehuset og alle som kom tilbake til Norge ble stoppet av politiet.
I dag er grenseovergangen stille og forlatt, bare en travel trailer passerer oss på vei inn i Sverige. Vi tar nok en grusvei. Den ender ut i hovedveien som går mot Ed. Ensøvnig liten småby med rundt 3000 innbyggere som ligger idyllisk til mellom sjøene Store og Lille Le, og som vekkes opp når toget mellom Oslo og Göteborg passerer. Ed er også utgangspunktet for Sveriges eneste sikk-sakk jernbane som krangler seg opp stigningene mot Le Bruk.

Etter Ed begynner vi å nærme oss Halden. Kornsjø er drøyt to mil fra Ed og når vi passerer grensen tar vi igjen toglinjen som vi tidligere krysset i Ed. Med 250 innbyggere virker stasjonen på Kornsjønoe overdimensjonert. Det har sin grunn. Tidligere ble stasjonen brukt til å bytte besetning på internasjonale togruter. Det er det slutt på i dag og derfor er også det staselige bygget fra 1879 tomt.

For vår del begynner utfordringene nå. Neste grenseovergang er Holtet og dit kommer du fra Kornsjø ved å følge Skauskrokveien. Også den en lystig og ganske vakker grusvei som slynger seg langs kulturlandskapet.

Men vi har valgt en annen vei. Og det skal vise seg en vei som ikke lengre eksisterer. På et småbruk treffer jeg en eldre mann. Jeg stopper, går av motorsykkelen og spør om han kjenner til veien. Det gjør han og den er til og med på hans eiendom. Med et lurt smil sier han at det er fritt frem om vi vil forsøke å finne den igjen. Og den er godt gjemt. Selve grenseovergangen består av noen treplanker som er lagt over en liten bekk. På et lite, gult skilt, står det at grensen følger bekken. Jeg stopper og ser meg rundt. Holder plankene vekten av meg og motorsykkelen? Om de ikke gjør det har jeg et problem, for vi er langt inne i skogen, på det som engang var en kjerrevei og som nå knapt nok er en sti. Men plankene holder og for femte gang på denne turen krysser vi inn i Sverige.

Neste overgang er hakket enklere. Den blå-grønne veien er populær blant motorsykler og følger du den fra Halden passerer du grensen ved Holtet i Enningedalen. Her finner du også Elgåfossen som med sin fallhøyde på 46 meter er Østfolds høyeste uregulerte fossefall.

Den blå-grønne veien starter i Halden og går ned til Hällevadsholm i Munkedal og er du lei av grensepasseringer er det en fin tur videre. Navnet har den fått etter de blå sjøene og de grønne skogene den passerer.

For vår del går ferden til turens siste grense. Denne finner vi ved Berby. Herfra tar du riksvei 102, som tar av ved Glenne bro – en gammel steinbro av huggen granitt, som ble bygget i 1864. Den 22 meter lange broen er stengt for trafikk i dag, men ligger der fortsatt som et monument over en svunnen tid.

Berby grense var også en av grensene som var helt stengt under pandemien. Med dekk og kjetting var veien fysisk sperret. Å stå der å se inn i Sverige hvor det alltid har vært så naturlig å dra til, men å ikke kunne det var en underlig opplevelse da jeg besøkte stedet sommeren 2021. I dag er det fritt frem og om man følger veien kommer man etter hvert til Strømstad og Svinesund. For vår del stopper ruten her og vi setter i stedet siktet mot Halden. Det betyr at vi fortsetter å følge den blå-grønne veien og at vi da passerer Fredrikssten Festning før vi tipper utfor skråningen ned mot Halden – som for øvrig er den eneste norske byen som nevnes i nasjonalsangen.

Vel fremme har vi passert totalt syv grenseoverganger og kjørt 200 kilometer. På en motorsykkel som takler grus er det en fin rute som du uten stress og anstrengelser rekker å gjennomføre på en dag – og om du ikke skal finne overgangen ved Holtet klarer du den også på mer gategående redskap.